BETYDNINGEN AV LEK
Gjennom lek strukturert av voksne som er engasjerte og dynamiske, skapes trygghet, felles spenning og støttende omsorg, som lærer barna om seg selv og verden de lever i. Det er gjennom dette barna lærer at de er elsket og elskelige og kan mestre krevende utfordringer, og oppleve at de kan dele gode følelser med andre.
Allerede på 1960-tallet fant to psykologer fra Chicago ut hvordan de skulle ansette og lære opp dynamiske mennesker til å gå inn på skolene og leke med barna som trengte hjelp. De instruerte dem om å samhandle med barna de ble tildelt som klienter på samme måte som foreldre samhandler med smårollingene sine: følsomt, spontant, ansikt til ansikt, og uten behov for leker, ved ganske enkelt å invitere barnet til å delta i gledefylt lekende samspill.
Sammen utformet de nye aktiviteter som de kunne bruke til å engasjere og begeistre barna, samtidig som de trygget og beroliget dem. De fant ut at leken deres gjorde en stor forskjell. På kort tid ble ulykkelige, innadvendte barna mer livlige, utadvendte og engasjerte; sinte, aggressive, utadvendte barn roet seg ned og begynte å ha mer harmoniske samspill med andre.
Det var tydelig at disse barna hadde det mye bedre med seg selv og kunne være sammen med jevnaldrende og lærere på en avslappet og vennlig måte.
De ble livlige, aktive barn, og da de besøkte noen av dem tre år senere, fortsatte de å trives. Dette dannet grunnlaget for utviklingen av en bestemt metode, kalt Theraplay, som en engasjerende og fysisk tilnærming til lek fra den mer tradisjonelle lekterapien.
Gjennom leken hadde barna fått en mer positiv oppfatning av seg selv. De var ikke lenger fanget av et negativt selvbilde og av en frykt for at de ikke kunne forvente en omsorgsfull respons fra voksne. Ansiktene og handlingene til de blide, engasjerende og omsorgsfulle pedagogene og lærerne hadde gjort at barna hadde fått et mer positivt syn på seg selv og på hva de kunne forvente av andre.
Det lekne, reflekterte, lydhøre, medskapende samspillet er sentralt i utviklingen av evnen til selvregulering, og skaper et avgjørende grunnlag for en sunn sosial og emosjonell utvikling. Det er denne kunnskapen som brukes i NUSSA-programmet, som en mulighet til å støtte og utvikle emosjonelle og sosiale ferdigheter for sensitive, sårbare eller traumatiserte barn.